Kroppen min forandrer seg

Det siste året har jeg hatt en følelse i kroppen min, som jeg ikke klarer å beskrive. Jeg føler det er noe rart som har skjedd. Selvsagt på den positive siden. Denne følelsen kan ikke beskrives, men jeg er sikker på at mange har kommet til et punkt i livet som ting forandrer seg.  Det siste året har jeg tatt meg nær av alt som har blitt sagt om meg og i mot meg. Jeg har følt skikkelig på det. Jeg har blitt irritert, forbanna, såra, skuffa og vært lei meg mange på ganger på grunn av det. Hver gang jeg har satt meg et mål eller 10 så har jeg fått høre, at dette klarer du ikke fra mange kanter. De som har støttet meg mest er mamma. Jeg aldri vist det til noe, jeg har alltid vært en person som har trekt på smile båndet og gått videre. Jeg har tatt til tårene, når jeg har kommet hjem. Her hjemme kan ingen se meg. Den følelsen jeg har hatt når jeg tatt til tårene er at jeg har følt meg som en “sippete unge”. Jeg har tenkt at det er helt greit, det ingen som ser meg allikevel. 

Det siste året har vært en stor utfordring.

Jeg er fortsatt stolt over å ha klart videreutdanningen (Ble ferdig i høst).

Jeg er stolt over å ha klart å slutte å røyke. Jeg er stolt over at jeg klarer meg bra.

Jeg er stolt over å ha klart å mestre og ikke minst feilet på mange måter.

Jeg er stolt over å kunne si: ” du hadde ikke trua for at jeg klarte det. Men jeg klarte det.” 

Jeg er stolt over å ha blitt sterkere og drite i hva andre mener om mine valg. 

Jeg er stolt over at jeg er meg og ingen andre er meg. 

 

For et år siden hadde jeg ikke den viljestyrken jeg hadde nå. Jeg var ikke heller ikke like flink til å si fra om ting. Gjennom hele livet mitt har jeg alltid vært den stille personen i er hjørnet, som ikke sa et eneste ord. Jeg ikke gikk bare videre. Jeg har alltid vært veldig forsiktig. Jeg har innsett som voksen så går ikke et an. Skulle jeg klare å komme meg opp og frem, så måtte jeg tørre å si i fra. Ellers hadde jeg ikke kommet noen vei. Det er ikke alltid det lønner seg å være like gyldig. Men jeg har det siste året sluttet å bry meg om bagateller. Jeg prøver heller å løse opp i det, eller la det bare fare videre forbi. 

Jeg har klart å finne en viljestyrke jeg ikke trodde jeg hadde. 

Jeg lært meg å si i fra om det er problemer. 

Jeg har lært at hvis andre vil bry seg om meg og mitt, så må de finne seg en hobby. 

Jeg har lært å ta vare å de man er glad i og ta vare på hverandre. 

Jeg har lært at skal ting bli gjort, måtte jeg tørre å stå opp og si i fra. 

Jeg har lært ufattelige mye.

 

Livet byr jo alltid på utfordringer.

Den rød tråden i livet mitt har vært rett, men hatt mange knuter å nøste oppi. Stien min har vært lang og bratt, men også rett og fin. 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg