La meg ødelegge litt til

Helt siden jeg var 16 år så har røyket og snuset. Jeg startet å røyke fordi det en gang var kult i skolegården. Det var kult og stå der med sigaretten i hånden og prate. Da fikk jeg være en av de kule og det var lett å få venner den gangen. Det var såkalt røyke venner. Jeg hang jo aldri med dem på fritiden. Men angsten for å slippe å stå igjen i skolegården og være alene klasserommet var stor. Angsten når de kom inn igjen og å så på meg med et rart blikk. Følte meg som et midt punkt der og da. Angsten tok meg. Så jeg måtte bare gjøre noe.

Jeg startet med å ta røyk av mamma. Hun røyka jo og merket sikkert ikke at det ble borte noen fra pakke  hennes. Jeg gikk ofte turer ute for å lære meg og røyke. Jeg hostet, harket og ble kvalm. Men alt som stod i midt hode var at jeg ikke orket den angsten på skolen. Jeg måtte være en del av gjengen for å ikke føle meg som en taper. Til slutt gikk hostingen og jeg fikk tak i røyk i skole tiden og på fritiden.

Når jeg kom hjem hadde jeg alltid pakken i sekken for der gikk ikke mamma. For om jeg hadde den i jakke  og det luktet så tok hun den fra meg. Jeg skyldte alltid på at jeg hadde vært med noen som røyket. Jeg fant alltid igjen de pakkene hun hadde gjemt. Så flink var hun ikke på å gjemme.
Til slutt aksepterte mamma at jeg røyket. Så hun begynte å handle for meg. Jeg kviet meg alltid for å spørre mamma til jeg ble gammel nok til å kjøpe selv. 

Jeg har prøvd antall ganger å slutte. Angsten dreper meg. Bare angsten for å slutte. Angsten for å ikke ha råd i slutten med måneden. Angsten for å ikke ha en pakke liggende er stor. Hjerte dunker, jeg gråter og jeg blir sint. Jeg skjelver og blir helt fra meg. Jeg går så inn i meg selv at jeg ikke orker å prate i telefonen for da føler jeg at jeg må ha røyk. Jeg orker heller ikke på dra til venner som røyker da. Da må jeg ta en spansk en å si at jeg akuratt har tatt en røyk så jeg ikke orker og gå ut med de.

Tenk at en røyk ødelegger så mye av et liv. Det skremmende når jeg beskriver det slik jeg har gjort nå. Jeg har trosalt ødelagt lungene mine i 11 år. Jeg har prøvd nikotinell produkter og champix. Ingenting virker. Er dette viljestyrken det handler om eller angsten så sterk at det blir umulig. Jeg ønsker ikke røyke resten av livet. Hadde vært så ordentlig godt å slippe å ha det i hverdagen.

Det er flere som har rådet meg til å kjøpe damper. De sier det er mye bedre. De som har astma får mye bedre pust. Jeg har en kompis og en mamma med det. De sier det er gull verdt. De har ikke røyket en eneste sigarett siden. Behovet er ikke der. Hørt flere har klart å slutte og røyke på denne måte. Etter hvert har de kuttet ut dampen også. Jeg har nå invistert meg i en slik en for å se.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg