Det går ikke å rømme fra sin egen skygge!

 

 

 

I hele mitt liv har jeg prøvd å leve et feil fritt liv. Jeg har prøvd å gjøre alt perfekt og gripe drømme min. Jeg har hatet å feile, men lykke av gjøre ting riktig. Jeg har i hele livet mitt hatt et strukturert liv. Alt jeg har gjør feil har jeg prøvd å rømme fra. Jeg har prøvd å rømme feilene mine, konfliktene mine, prøvd å redde meg selv en million ganger og aldri klart det. 

Jeg har levd et strukturert liv. Når jeg var barn innebar livet mitt å gå på skole, gjøre lekser, leke ute med venner og ri på stall k en gang i uken. Når jeg gikk i syvende klasse fikk jeg min egen ponni. Da endret livet seg totalt. Jeg gikk på skolen, dro hjem, spiste middag, gjorde lekser og dro i stallen. Det tok tre timer hver ettermiddag (minst). På ungdomskolen fortsatte den samme livsstilen som fra syvende klasse. I helgene drev jeg med konkurranse. Klarte aldri å vinne noe. Fikk en andre plass en gang, men feilet hver eneste gang. Fikk alltid en dårlig poeng sum og satte meg ned å gråt. Jeg var sliten, lei og skuffet. Nettopp fordi jeg hadde jobbet så intens med å nå målet, men feilet fordi nervene tok overhånd. På videregående tok jeg tak i livet mitt. Solgte hesten og skulle prioritere å leve livet. Jeg skulle være den ungdommen jeg var født til å være. Jeg ville gjøre det bra skolen. Noe jeg aldri klarte. Jeg lå alltid midt på treet. Jeg ble drit skuffet hver gang det dukket opp en to’er i karakter og drit fornøyd når jeg klarte en tre’er. Jeg begynte å feste i helgene (alkohol fikk jeg alltid tak i). Jeg startet å røyke for å være den “kule” og for å ikke i sitte igjen i klasse rommet som en dårlig taper, når de andre kom inn å jeg plutselig ble glodd ned. Var som jeg var et dårlig midtpunkt og en sær person som ikke gadd å bli med de andre ut. Jeg startet som helsefagarbeider læring etter to år på videregående. Jeg så det positive. Hadde funnet en utdanning jeg trivdes med og jeg kunne endelig tjene mine egne penger. Jeg droppet ut på grunn av jeg startet med ikke ha det så bra med meg selv (psykisk). Jeg kom til det punktet som jeg ikke viste hva jeg ville eller ønsket. Var dette et riktig yrkesvalg. Jeg hadde seks måneder igjen og tenkte jeg kan ikke slutte nå. Det gjorde jeg Jeg havnet på nav, var ute av arbeidslivet til 2013. Jeg tok mange feil valg i mellom de årene jeg gikk hjemme. Jeg feilet bare de årene. Skikkelig feilet. 

Året 2013 tok jeg tak i meg selv. Jeg tok opp data’n og søkte ny lærlingplass. Jeg var på masse møter med navn og opplæringskontoret. Jeg klarte å få en lærlingplass etter mye møter og tilrettelegging. Bare tanken på at jeg skulle jobbe hundre prosent etter så mange år hjemme, var ikke aktuelt. Jeg måtte jobbes opp, slik at jeg ikke gikk på veggen nok en gang. Det gikk fint. Våren 2014 stod jeg ferdig utdannet som helsefagarbeider. Det var en lang vei å gå, men endelig kunne jeg være stolt av selv for å ha tatt opp kampen om å krabbe meg ut i arbeidslivet igjen. Det var en stor glede. Høsten 2015 valgte jeg å ta ny utdanning. Demensomsorgen og alderpsykiatri. Det var to år med nettskole og jobbet nesten hundre prosent ved siden av. Det var null liv, og bare fullt fokus. Jeg sa nei til å henge med venner ofte fordi jeg måtte lese. Jeg sa nei til å feste fordi jeg måtte gjøre innlevering eller lese til eksamen. Det var to år jeg gikk glipp av mye. Det angrer jeg ikke på. Hadde jeg sagt ja til alt, så hadde jeg feilet. Det skulle jeg ikke. Jeg ville ikke dette av hesten igjen. Den skulle jeg sitte på uansett hva som skjedde. Nå har jeg jobbet et år og skal tilbake på nettskolen til høsten. Denne gangen skal jeg fullføre Helsekoordinator. 

Hele livet mitt har jeg følt som en kamp for tilværelsen. Nettopp fordi jeg feilet så mye. Jeg har vært i mange konflikter og gjort mange dumme valg som jeg angrer så sinsykt på. Jeg har prøvd å rømme fra meg selv hele tiden eller sette min skygge opp i situasjonen og rømme fra den. Det har ikke gått. Uansett, så har alltid min egen skygge med samme feil følt etter meg. Jaget meg av gårde. Helt heten i bildet er stolt over. Jeg har klart en kamp å sette pusslespillet på plass, redde de feilene jeg har gjort med noe jeg er stolt av.

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg