Kan ikke legge skjul på det mer.

Hva gjør jeg nå?

Hvor skal jeg?

Hvem møter jeg ?

Hvem skal jeg prate med ?

Følelsene inni meg er blandet. Kroppen  skjelver og har bare lyst å legge meg ned . Legge meg på sofaene  med pysj, dyna, gardinene trekt for og lyset slokket. Finne en dårlig serie på viaplay og ikke tenke noen ting.

Nå føler jeg at jeg bare vil rømme.
Vil rømme fra angsten.
Vil rømme fra frykten.
Vil rømme fra nervene.
Vil rømme fra alle problemer.

Jeg vil bare ut å løpe i håp om at alt slipper taket. At alt bare forsvinner.

Dørstokk mila mi er lang. Ofte lang. Flere mil lang. Det er skremmende å vite at jeg skal ut å møte verden. Jeg  vet ikke hva som befinner seg utenfor. Jeg vet ikke hva folk tenker når de ser meg. Hva de tenker når jeg åpner munnen.

Kroppen skjelver, rister og gråter tar meg ofte. Kroppen er sliten. Hode er slitent. Tanken er slitne og trøtte.
En dag hvor jeg kan være meg selv og nyte livet. Bare en time, tre eller hele dagen. En dag uten et falsk smil og hvor jeg sier falskt at jeg har det bra.
Følelsene inni meg er vanskelig å beskrive. Jeg unner heller ingen å oppleve det.
Hverdag er en kamp med meg selv. Jobber med seg selv hverdag for å komme seg igjennom hverdagen er forferdelig.
Det løser seg.

Jeg er ikke redd for å innrømme at jeg har vært hos psykolog før og begynt der igjen .  Jeg vet så innmari godt at det hjelper, men at det er vanskelig å prate om det. Det tar tid og tid er tilmodighets arbeid.

6 kommentarer

Siste innlegg