Hvordan klare å velge uten å bli ranet!

Nå sitter jeg og surfer på nettet. Jeg sjekker priser på ny laptopp, siden jeg skal gå et år til med skole til høsten. Nå som det er ferie penger og fikk igjen på skatten er det en gylden mulighet. Problemet er at jeg har ikke peiling. Jeg har bestandig gått inn og funnet den billigste laptopen, handlet den og bruk den. Uten og tenke over spesifikasjoner.

Nå har jeg er problem!

Skolen har sendt krav til hva pc skal yte. Det er minimum 2 GB internminne(ram), lydkort eller usb basert lydenhet, ledig diskplass etter all programvare installert skal ikke være mindre enn 40 GB.
(Allerede her har jeg detti ut for lenge siden)

Mine krav er at det er plass til office 365, virus program og spotify.

Problemet er det finnes en million ulike laptopper idag med ulike priser og diverse. Hvordan er det fysisk mulig å finne riktig laptopp til mine krav uten at det koster flesk og kontoen blir rana?!

Det går ikke å rømme fra sin egen skygge!

 

 

 

I hele mitt liv har jeg prøvd å leve et feil fritt liv. Jeg har prøvd å gjøre alt perfekt og gripe drømme min. Jeg har hatet å feile, men lykke av gjøre ting riktig. Jeg har i hele livet mitt hatt et strukturert liv. Alt jeg har gjør feil har jeg prøvd å rømme fra. Jeg har prøvd å rømme feilene mine, konfliktene mine, prøvd å redde meg selv en million ganger og aldri klart det. 

Jeg har levd et strukturert liv. Når jeg var barn innebar livet mitt å gå på skole, gjøre lekser, leke ute med venner og ri på stall k en gang i uken. Når jeg gikk i syvende klasse fikk jeg min egen ponni. Da endret livet seg totalt. Jeg gikk på skolen, dro hjem, spiste middag, gjorde lekser og dro i stallen. Det tok tre timer hver ettermiddag (minst). På ungdomskolen fortsatte den samme livsstilen som fra syvende klasse. I helgene drev jeg med konkurranse. Klarte aldri å vinne noe. Fikk en andre plass en gang, men feilet hver eneste gang. Fikk alltid en dårlig poeng sum og satte meg ned å gråt. Jeg var sliten, lei og skuffet. Nettopp fordi jeg hadde jobbet så intens med å nå målet, men feilet fordi nervene tok overhånd. På videregående tok jeg tak i livet mitt. Solgte hesten og skulle prioritere å leve livet. Jeg skulle være den ungdommen jeg var født til å være. Jeg ville gjøre det bra skolen. Noe jeg aldri klarte. Jeg lå alltid midt på treet. Jeg ble drit skuffet hver gang det dukket opp en to’er i karakter og drit fornøyd når jeg klarte en tre’er. Jeg begynte å feste i helgene (alkohol fikk jeg alltid tak i). Jeg startet å røyke for å være den “kule” og for å ikke i sitte igjen i klasse rommet som en dårlig taper, når de andre kom inn å jeg plutselig ble glodd ned. Var som jeg var et dårlig midtpunkt og en sær person som ikke gadd å bli med de andre ut. Jeg startet som helsefagarbeider læring etter to år på videregående. Jeg så det positive. Hadde funnet en utdanning jeg trivdes med og jeg kunne endelig tjene mine egne penger. Jeg droppet ut på grunn av jeg startet med ikke ha det så bra med meg selv (psykisk). Jeg kom til det punktet som jeg ikke viste hva jeg ville eller ønsket. Var dette et riktig yrkesvalg. Jeg hadde seks måneder igjen og tenkte jeg kan ikke slutte nå. Det gjorde jeg Jeg havnet på nav, var ute av arbeidslivet til 2013. Jeg tok mange feil valg i mellom de årene jeg gikk hjemme. Jeg feilet bare de årene. Skikkelig feilet. 

Året 2013 tok jeg tak i meg selv. Jeg tok opp data’n og søkte ny lærlingplass. Jeg var på masse møter med navn og opplæringskontoret. Jeg klarte å få en lærlingplass etter mye møter og tilrettelegging. Bare tanken på at jeg skulle jobbe hundre prosent etter så mange år hjemme, var ikke aktuelt. Jeg måtte jobbes opp, slik at jeg ikke gikk på veggen nok en gang. Det gikk fint. Våren 2014 stod jeg ferdig utdannet som helsefagarbeider. Det var en lang vei å gå, men endelig kunne jeg være stolt av selv for å ha tatt opp kampen om å krabbe meg ut i arbeidslivet igjen. Det var en stor glede. Høsten 2015 valgte jeg å ta ny utdanning. Demensomsorgen og alderpsykiatri. Det var to år med nettskole og jobbet nesten hundre prosent ved siden av. Det var null liv, og bare fullt fokus. Jeg sa nei til å henge med venner ofte fordi jeg måtte lese. Jeg sa nei til å feste fordi jeg måtte gjøre innlevering eller lese til eksamen. Det var to år jeg gikk glipp av mye. Det angrer jeg ikke på. Hadde jeg sagt ja til alt, så hadde jeg feilet. Det skulle jeg ikke. Jeg ville ikke dette av hesten igjen. Den skulle jeg sitte på uansett hva som skjedde. Nå har jeg jobbet et år og skal tilbake på nettskolen til høsten. Denne gangen skal jeg fullføre Helsekoordinator. 

Hele livet mitt har jeg følt som en kamp for tilværelsen. Nettopp fordi jeg feilet så mye. Jeg har vært i mange konflikter og gjort mange dumme valg som jeg angrer så sinsykt på. Jeg har prøvd å rømme fra meg selv hele tiden eller sette min skygge opp i situasjonen og rømme fra den. Det har ikke gått. Uansett, så har alltid min egen skygge med samme feil følt etter meg. Jaget meg av gårde. Helt heten i bildet er stolt over. Jeg har klart en kamp å sette pusslespillet på plass, redde de feilene jeg har gjort med noe jeg er stolt av.

 

 

Når skaden har skjedd

På onsdag dro jeg på trening. Ante fred og ingen fare. Ble svett og mestret øvelsene fint. Jeg kunne legge på litt på vektene i enkelte øvelsene. Det er alltid gøy, når jeg klarer å yte mer og prestere mere en jeg pleier.
Jeg dro hjem med et smil om munnen fordi jeg hadde gjort en god innsats, både for meg og kroppen.
Jeg dusjet, spiste og la meg på siden for å se tv.

Når jeg skulle reise meg opp igjen, lugget det litt i muskelen. Tenkte ikke noe mere på det. Så kikket jeg meg i spesielt og hadde det store blå merket på baksiden av låret. Tok på det og der hadde jeg fått en kul på musklen. Jeg satt og tenke. Jeg gjorde hoppende utfall. Det var den eneste øvelsene jeg kunne fått en slik strekk ut av.
Det viste seg at jeg har klart å ødelegge noen fiber i muskelen.

Nå må jeg ta det med ro og det stresser meg litt. Jeg er ikke tolmodig og heller ikke flink til å slappe av. Eneste jeg kan trene er overkropp. Jeg elsker bein trening. Nå er kan jeg ikke stå ordentlig i ulike posisjoner før det gjør vondt på baksiden av låret. Helt håpløst.

Nå er det tålmodighetsprøve!

Kunne ønske dette varte hele dagen

Dagen idag startet jeg med å våkne, trakte kaffe og kikket på været. Jeg bestemte meg for at jeg må ut å nyte det. Jeg smurte meg inn med sololje, tok med frokost, håndkle og kaffen ut. Tilogme en god bok tok jeg med meg.
Det var så deilig å ta frokost ute i sola, prøve å få litt farge, drikke kaffe og lese boken med litt musikk på ørene. Jeg bare koste meg i morgen idyllen før jeg måtte starte dagen. Jeg var ikke veldig klar for å gå inn etter en halvannen time. Men jeg måtte dusje av oljen og ordne meg til lunsj med ei vennine kl 12.

Mens jeg tenkte på det, så tenkte jeg på hvor behagelig det hadde vært å bare blitt på gresset i min egen verden gjennom hele dagen. Men den verden bare streifet meg et lite sekund før jeg måtte fungere. Jeg skulle trosalt på jobb klokken tre.

Jeg koste meg på lunsj, stakk innom mamma en en tur og hadde en fin kveld på jobben.

La meg nyte det bare litt til

Når klokka mi ringte tidlig klokken seks var jeg i så koma at jeg ikke skjønte hvorfor. Jeg skulle da ikke opp tidlig. Jeg slumret og sovnet. Slumret og sovnet. Brå våknet at siste ting ti på sju. Tenkte faen jeg skal på jobb allikevel. Jeg var ferdig og ute av døren til kvart over sju.

Etter en lang da på jobb. Rolig og lunsj i sola, så dro jeg hjem. Kledde av meg. Smurte meg inn med olje og la meg i sola i hagen. Herregud så godt. Tenkte at jeg kan jeg ligge til jeg skal trene klokke  sju. Kunne gjerne ligget enda lenger, men må jo trene litt også. Viktig å ikke bli helt lat i sommer selv om tanken er fristende. Det hører jo sammen
Trening og sol. La oss tæne!

Nå ligger jeg på gresset. Leser shape up. Står ganske mye spennende. Mye mat og fine artikler. Alt gå handler ikke om å trene hele tiden.

Om 40 min må jeg inn å skifte. Frister ikke, men vet det er godt ette på.

Kos dere i fin været, fine leser.

La meg ødelegge litt til

Helt siden jeg var 16 år så har røyket og snuset. Jeg startet å røyke fordi det en gang var kult i skolegården. Det var kult og stå der med sigaretten i hånden og prate. Da fikk jeg være en av de kule og det var lett å få venner den gangen. Det var såkalt røyke venner. Jeg hang jo aldri med dem på fritiden. Men angsten for å slippe å stå igjen i skolegården og være alene klasserommet var stor. Angsten når de kom inn igjen og å så på meg med et rart blikk. Følte meg som et midt punkt der og da. Angsten tok meg. Så jeg måtte bare gjøre noe.

Jeg startet med å ta røyk av mamma. Hun røyka jo og merket sikkert ikke at det ble borte noen fra pakke  hennes. Jeg gikk ofte turer ute for å lære meg og røyke. Jeg hostet, harket og ble kvalm. Men alt som stod i midt hode var at jeg ikke orket den angsten på skolen. Jeg måtte være en del av gjengen for å ikke føle meg som en taper. Til slutt gikk hostingen og jeg fikk tak i røyk i skole tiden og på fritiden.

Når jeg kom hjem hadde jeg alltid pakken i sekken for der gikk ikke mamma. For om jeg hadde den i jakke  og det luktet så tok hun den fra meg. Jeg skyldte alltid på at jeg hadde vært med noen som røyket. Jeg fant alltid igjen de pakkene hun hadde gjemt. Så flink var hun ikke på å gjemme.
Til slutt aksepterte mamma at jeg røyket. Så hun begynte å handle for meg. Jeg kviet meg alltid for å spørre mamma til jeg ble gammel nok til å kjøpe selv. 

Jeg har prøvd antall ganger å slutte. Angsten dreper meg. Bare angsten for å slutte. Angsten for å ikke ha råd i slutten med måneden. Angsten for å ikke ha en pakke liggende er stor. Hjerte dunker, jeg gråter og jeg blir sint. Jeg skjelver og blir helt fra meg. Jeg går så inn i meg selv at jeg ikke orker å prate i telefonen for da føler jeg at jeg må ha røyk. Jeg orker heller ikke på dra til venner som røyker da. Da må jeg ta en spansk en å si at jeg akuratt har tatt en røyk så jeg ikke orker og gå ut med de.

Tenk at en røyk ødelegger så mye av et liv. Det skremmende når jeg beskriver det slik jeg har gjort nå. Jeg har trosalt ødelagt lungene mine i 11 år. Jeg har prøvd nikotinell produkter og champix. Ingenting virker. Er dette viljestyrken det handler om eller angsten så sterk at det blir umulig. Jeg ønsker ikke røyke resten av livet. Hadde vært så ordentlig godt å slippe å ha det i hverdagen.

Det er flere som har rådet meg til å kjøpe damper. De sier det er mye bedre. De som har astma får mye bedre pust. Jeg har en kompis og en mamma med det. De sier det er gull verdt. De har ikke røyket en eneste sigarett siden. Behovet er ikke der. Hørt flere har klart å slutte og røyke på denne måte. Etter hvert har de kuttet ut dampen også. Jeg har nå invistert meg i en slik en for å se.

Et forvrengt selvbildet

Hele tiden har jeg alltid ønsket å være  liteb og søt. Jeg er 167 høy og veier rundt 66 kilo. Jeg har i hele mitt liv vært sjalu på jenter som er lave og nette. Lav personer er så søte og fine.   Jeg har aldri vært komfertabel med min egen høyde eller vekt.

Det er først de siste årene jeg har jeg begynt å sette pris på meg selv og mitt. Jeg har alltid hat et dårlig selvbildet som har gjort at jeg har overdrevet alt jeg gjør. Jeg har prøvd å kle meg deilig, fin og søt. Sminke meg fin. Brukt den den største push up bh jeg kan finne i min str for å få puppene frem og synlige. Det er fordi at da har jeg fått komplimenter om at jeg har pupper og en fin kløft som guttene ville sagt. Jeg har alltid kled meg i sexy g streng fordi guttene syns det var hot. Jeg har brukt brunkrem og solpudder over for å skjule det bleike og kalde jeg. Jeg har vært platina blond fordi blond jenter er sexy.

Når jeg skulle på byen, så kledde jeg meg i svart kort kjole, hudfarget strømpebukse og høye støvletter. Dette var fordi jeg trudde guttene syns det var sexy. Det var helt til den revna. Nå idag er jeg komfertabel med en kul jeans, pups og fin topp.

Det er først de siste årene jeg har turt og finne min egen stil på meg selv. Jeg har funnet min stil som jeg er komfertabel med. Det hadde jeg turt før fordi jeg var redd for å se tykk og stygg ut. Jeg har hele tiden prøvd å overbevise meg selv ved å være noen jeg ikke er. Helt til for er par år siden.
Jeg har endelig klart å se meg selv. Jeg kan nå stå i speilet og posere i ulike klær. Finne det antrekket som jeg føler meg vell i selv om skifter fem ganger. Når jeg står der og har funnet det riktige antrekket så sier jeg til meg selv: “Nå er jeg fin.” Når jeg sminker meg nå så sier jeg fornøyd etter litt pudder i min farge, ritt rough, maskara og farge på brynene. Leppestiften stopper kaka når jeg gidder å bruke det.

Nå som jeg ikke jukser med lags brunkrem og overdreven push up. Så får jeg mer komplimenter en hva jeg fikk før. Nå trives jeg med meg selv og lært å leve med den jeg er. Det finnes bare en av meg og denne personen skal jeg nyte til jeg dør.

De har endelig lagt si JA

 

Solen er ute og varmen har vært stigende. Alikevell velger jeg å sitte inne, planta foran tv’en. Jeg har vært ute 2 ganger idag. En for å kikke på temperaturen og egentlig bare for å se i postkassen fordi jeg venter pakken (regnet ikke med at det kom post i dag pga pinse). Andre årsaken var jeg ville på europris og mamma skulle dit, så jeg ble med henne. 

Jeg har hatt en god grunn (føler jeg selv) til å sitte inne. Det har vært det ettertraktet engelske bryllupet idag. For en fantastisk fin seremoni. Brud og brudegommen var utrolig flotte. De strålte virkelig av lykke. Kjølen hennes var enkel å fin, og ikke noe vulgært som mange velger. Klassisk og enkel. Det er var en lang seanse og tar jeg en halv dag for å følge med. De er jo litt spennende å se på gjestene ankommer og hva de velger å ha på seg. Kunne få se inne i en flott kirke og hvordan det hele er satt opp. Dette kan ikke sammenlignes med et vanlig ordinært bryllup. Nå har de endelig sagt sitt endelig “JA” til hverandre. Jeg tror de to får til mye bra sammen og ikke minst slik har oppfattet det er de opptatt av veledighet og det er veldig bra. Jeg syntes det er modig gjort at hun har tørt å slippe karrieren sin og satse på kjærligheten til prinsen. Flott par!

Jeg har fått vært produktiv inne i stedet, mens jeg har sett på det kongelige. Jeg har funnet frem bildene jeg skal skrive ut til hudlegen, vasket klær, tatt oppvasken og lagt på ny neglelakk på hendene.  

Jeg hadde i utgangspunktet disse planene for dagen i tillegg:

– Ordne ferdig et papir som jeg burde ha sendt av gårde for litt siden.l
– Ordne papirer ang skolen som jeg skal skrive ut. 
– Være litt mer ute og kanskje bli brun. 

Men nå er jo alt av seremoni og ikke noe mer spennende om prinsen og prinsessen. Jeg skal nå ta meg sammen og trekke meg litt ut i solen før den forsvinner for dagen. Det jo enda mer igjen av varmen ute med litt frisk bris ser her jeg. Det får så være. 

Husk å ta helgen med ro. Lev livet og slapp av. Kos dere med venner og familie. Drikk en kald øl eller litt kald hvitvin. Grill og kos dere. Nyt dette fine være i vårt fine land. 

 

 

Jeg kan, men kan ikke.

Halloen!

Jeg er verdens beste blogger må jeg se (ikke veldig). Jeg et verdens dårligste. Har aldri peiling på hva jeg skal skrive om noe.

Jeg er ingen skribent. Så tenker jeg at alle kan jo skrive noe.

Jeg kan skrive noe, men ikke alt.

Jeg har mye på hjertet, men mye privat.

Jeg er redd for kritikken, men allikevel er jeg ikke det.

Jeg er redd før å dømmes, men egentlig ikke.

Jeg er usikker, egentlig ikke.

Jeg tenker , starter og tilslutt…er det en tom side, med en dårlig overskrift.

God helg!