Annonse: Nasjonalforeningen for folkehelsen
I går er historie
Dagen idag blir historie
Timene blir historie
Minuttene blir historie
Sekudnene blir historie
Det jeg tenker blir historie
Det jeg sier
Det jeg gjør blir historie
Alt blir historie
Det blir min historie
Er litt rart og tenke over at tiden som passerer blir min historie. Livet mitt er en egen bok som hverdag har blanke sier som jeg skal fylle ut til den dagen jeg dør eller blir dement. Selv om jeg blir dement, så har jeg fortsett arkene å fylle ut. Det blir stort sett bare rør uten mening.
De blanke sidene skal fylles ut med hvem jeg er, hvor jeg er, hvem er min familie og hva gjør jeg i den boligen eller på det sykehjemmet jeg er.
Arkene skal fylles ut med at barna mine er så små. Jeg må følge de på skolen, lage mat og ordne sekken for de. Jeg husker ikke lenger at de voksne og klarer seg selv.
Arkene skal fylles med hvor er mamma og pappa. Jeg er redd, engstelig og lei meg. Jeg må hjem. Hos mamma og pappa er det trygt. Jeg kan ikke huske at de er døde.
Arkene skal fylles ut med at jeg har et hus og passe på. Plenen må klippes og blomstene må vannes. Jeg må se om jeg har ved til vinteren og betale regninger. Så jeg har pakket og skal reise.
Arkene skal fylles med gjentatte handlinger av samme elementer daglig.
Jeg er redd og engstelig. Jeg glemmer meg selv. Du prøver å fortelle meg at jeg skal bo i dette hjemme, spise mat, har tingene mine her, får hjelper til stell, får medisiner, jeg får besøk fordi familien min vet hvor jeg er og jeg kan delta på aktiviteter om jeg føler for det med andre som du mener jeg kjenner, men som jeg ikke husker selv.
Jeg kan velge å godta dette så du får enkelte hverdag på jobb eller jeg kan benekte, så det blir en kamp for deg. Jeg skjønner ikke selv at det skapet en indre uro for meg selv.
Jeg skjønner ikke at jeg har mistet meg selv.
Jeg skjønner ikke at familien min blir lei av mine gjentatte handlinger og har mistet den jeg en gang var.
Jeg skjønner ikke hva som skjer med meg.
Jeg er redd!
Dette er slik personer med demens har det. De glemmer seg selv, de lever i fortiden og kanskje de ikke en gang vet hva fortiden dems er lenger.
I starten av sykdommen begynner de å glemme små ting i hverdagen. Enkle ting som å betale regninger, hente posten, avtaler eller hvor vesken er. Det er ikke så lett å observere med det første.
De glemmer hva de skal og hvorfor de skulle det de tenkte.
De glemmer sagte men sikkert hele veien. Det kan går fort og det kan ta lang tid før det merkes. De blir mer og mer redde fordi de ikke skjønner hva som skjer og familien blir engstelig fordi mamma eller pappa ikke husker lenger. Etter hvert må de flytte fordi de ikke klarer seg hjemme alene lenger.
Jeg er redd.
Jeg har fått diagnosen demens.
Hvem er jeg uten minnene mine ?
Vil jeg være den samme hvis jeg ikke husker min lagde historie og min familie ?
Vil familien huske meg for den jeg var?
For meg er dette noe som er vanskelig. Jeg jobber med dette daglig. Jeg ser alle mulige og finurlige situasjoner. Noen av gjørelser en kjempe vanskelig og ta. Jeg vet ikke alltid hva jeg skal si eller gjøre fordi det går en grense på hvor langt jeg kan tråkke eller strekke denne strikken. Ofte må jeg bare gå ut og vente 10 – 15 minutter før forsket om å prøve å hjelpe igjen eller avlede situasjonen. Når jeg syns det er vanskelig, så kan jeg prøve då forestille meg hvordan det i hodene dems. Den indre bekynrinsfulle, redde og engstlige de har inni seg.
Jeg vil med dette innlegget informere at nå kan vi støtte forskningen på demens og for at de skal finne en kur som virker mot denne uhelbredene sykdommen. Det eneste de får idag er medikamenter som bremser symptomene og utviklingen av dems, men den kan aldri stoppes.
For hver støtte vi gir kommer forskerne et sted nærmere en helbredende kur.
Hjelp forskerne her, så de kan finne denne kurene så vi en dag kan glemme demens og ha de som vi er glad i enda lenger. Ikke minst så DE kan huske SIN egen lagde historie!
