Jeg ønsker å starte med blanke ark og dele et tunge tema.

Nå er det lenge siden jeg har giddet å postet noe her, men jeg har rett og slett ikke vært i form til å dele noen ting. I tillegg går jo dagene så alt for fort (sjokk at jeg bruker den unnskyldningen). Det er så lenge siden jeg har vært her at alt har blitt oppdatert og jeg må sette meg inni denne merkelige siden på nytt. Uansett…

 

Jeg vill starte noe nytt med denne bloggen. Er lei av å følge alle andre “standard” blogger. Det er for mange av de som deler sminke, klær, dårlige pupper bilde, dårlige rumpe bilder og en deilig kropp blogg. Jeg vi starte denne bloggen historien på nytt med en ny historie av meg selv. Det handler om at det har skjedd en del ting siden september 2018 og det har jeg nevnt på før tror jeg. Husker ikke. Orker heller ikke gå tilbake for å finne et dårlig sutrende innlegg. Det jeg tenker nå er at formen er bedre, men orker ikke ta på for meg for mye i denne bloggen, men et sted tenker jeg det viktig å dele sitt indre jeg. Det har det siste året blitt fokus på psykisk helse og det veldig bra. Det er flere som tør å stå frem , men allikevel er det er veldig skjermet tema. Det virker som det er en skam og stå frem. Det er ikke som takler det, men det psykiske helse tema i Norge blir heller ikke bedre om vi ikke deler vår historie. Det er så vondt å ha det slik. Bare det innlegget her stikker og skrive ut til denne store eller lille blogg verden. Det er som å skrive et tema i håp om at noen gidder å lese og følge bloggen. Jeg har lest blogger opp og ned. Det er mange som sliter, men er det nok å bare leve med der her inne og dele sine følelser og tanker på hvordan man har det? Får man vi virkelig beskrevet det godt nok med ord? Får vi virkelig den oppmerksomheten vi ønsker rundt tema, eller er det bare pepper som blåses ut i kommentarfeltet? For den pepperen er det siste vi trenger når vi deler noe så sterk om oss selv, men vi trenger heller ikke bli sydd putene under armene på. Vi trenger litt oppmerksomhet fordi målene vi klarer og litt skryt fordi vi klarte å gjennomføre den vi frykter mest.

Vi trenger ikke kommentarer som: 

“Se og ta deg sammen”

“Det kan det ikke være så vanskelig”

“herregud, slutt og sutre” 

Jeg kan remse opp i fleng, fordi de stikker litt de kommentarene, men kanskje vi fortjener det når vi er så “dumme” og poster det ut så alle kan lese? Jeg vet ikke. Det er dette jeg vil oppnå. Jeg vil kombinere denne bloggen med trening og psykisk lidelse. For trening har mye å si på den psykiske helsen. Det handler om den positive energien som strømmer i kroppen. Det handler om at vi klarer å mestre folke strømmen som er der og faktisk gjøre det vi liker best. En god mestringsfølelse som forebygger tilbakefall av psyken. Det gir en ny hverdag og hverdagen blir mye enklere å kontrollere og ikke minst å leve. Det er denne bloggen skal handle om videre.