Når barnefaren ikke er interessert og ønsket abort.

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal starte, for det er så utrolig mye tanker om dagen. Det er over en måned siden jeg fant ut jeg er gravid og fortalte det til barnefaren. Jeg er nå 12 uker og et mirakel vokser i min mage. Formen har den siste tiden vært dårlig. Føler jeg har alt av symptomer på graviditeten og jeg har tenkt at dette er første og siste barn. Vært så dårlig og tenkt at “dette skal jeg ikke i gjennom en gang til.” Jeg har ligget kvalm og nesten kastet opp hele tiden. Til tider har jeg ønsket at jeg kastet opp bare for at det hjelper mot kvalmen et par timer. Jeg har vært slapp, trøtt og veldig lite energi. Har ikke vært med selv og følt at noen andre har prøvd å ta over kroppen min, men det er ikke sant. Jeg sitter faktisk her å deler kroppen min med et mirakel som jeg selv produserer i min mage. Til tider har det kjent ut som eggstokkene skal dette ut av sitt gode skinn. Jeg måtte faktisk kontakte legevakten her for å spørre om det var normalt og det var det heldigvis. Jeg kunne ta paracet ved behov, men hadde aldri tatt det uten godkjennelse.

Matveien har vært vanskelig. Blitt kvalm av mye og mye jeg ikke klart å spise av ulike grunner. Jeg som er så glad i fisk, er en tanke jeg bare kunne droppe. Taco falt heller ikke smak, altså selve krydderet, kaffen må drikkes med melk ellers blir det halsbrann og sure oppstøt, appelsin og generelle ting med appelsin smak var det første symptomet jeg fant ut at jeg var gravid. Jeg tror det var noe mer, men jeg kommer ikke på det.

Men jeg har en større case en de svangerskaps problemene jeg har hatt, så er det barnefaren. Jeg vil skrive om det fordi jeg føler at jeg er ikke den eneste som har sittet i knipen. Når jeg fortalte han det, så håpet han at jeg hadde ordnet legetime for å fikse det. Jeg kunne ikke påtvinge han et ansvar og sette noe til verden som var uønsket. Jeg ville beholde barnet og fast bestemt på det. Det er ikke enkelt for en jente å fjerne det. Det er tross alt jeg som går å bærer på det, jeg som sitter med følelsene og har det inni meg. Det er ikke han. Det var ikke noe gledes maraton fra han sin side. Han ville ikke ødelegge livet sitt og jeg ville ødelegge mitt. Det er noe jeg ikke skjønner fordi å sette et barn til verden er både skremmende og masse glede. Det ødelegger ingens liv, men alt må planlegges og ingenting kan gjøres spontant og mister friheten i å gjøre som man vil, fordi vi må ta hensyn til et nytt familiemedlem som skal ønskes velkommen med åpne armer. Den siste måneden har jeg ikke hørt fra han på noen som helst måte. Han har vært helt fraværende og ikke vist noe interesse for noe. Han har vært kald og likegyldig. Virket som han har gitt faen.

Jeg har gitt tatt kontakt og gitt han tilbud om informasjon etter ultralyd eller om han vil være med. Noe jeg ikke fikk noe særlig respons på. Jeg skal i iallfall ha det, at jeg har vært den voksne og reale her. Jeg har prøvd, men hvor lenge skal jeg prøve over en som overhode ikke en interessert. Det beste for barnet er å ha en far, men han må nesten velge selv. Det må finnes løsninger på et samarbeid og kontakt under og etter svangerskapet på en eller annen måte, men jeg vet ikke. Jeg har innstilt meg på og stå alene og klarere meg selv som aleneforsørger.

 

Har du opplevd noe lignende og hva gjorde du?

Bilde fra jeg var 7 uker på vei

Jeg følger heller en som har jobba rævva si for å bli topp blogger!

Jeg slo på blogg.no idag etter en lang periode uten. Har noen favoritter jeg pleier og lese, men siden formen ikke har vært optimal så har jeg valt å holde meg til det jeg kan best. Det første jeg møter når jeg slå opp idag er to stykker fra PH som har klatra seg til topps på not time. Vært på PH i noen måneder og vipps endelig kjent fra tv og da svosj på toppen. Litt komisk egentlig. Syns liksom alle tidligere PH deltagere som har prøvd seg på blogging har bare svosj nådd toppen fordi de dem har på vært på tv. Ikke at dem har ligget så lenge på toppen, men det er mange som jobber rævva si for å bli topp blogger og ønsker på det sitt høyste.

Jeg personlig velger å følge og lese dem som har giddi å brukt tid og energi på å komme dit dem er idag. Dem har jobba rævva seg i mange år for å nå der dem er idag. Det står dem respekt av. Jeg dømmer ikke de som har vært på PH, men syns bare det er komisk at svjosj så er de på toppen og aldri sett dem der før.

Det er bare å melde seg på et tv program og sovjs så blir en blogger som når toppen!