DET ER IKKE UEKTE

På torsdag skjedde det noe fantastisk, noe jeg trodde jeg aldri skulle oppleve. Jeg har hele mitt liv vært fast bestemt på at barn skulle jeg aldri ha. Når deg først dukket opp det i min mage, symptomene var der, urinprøven viste det og blodprøvene var det ingen vei tilbake. Eller jo, det finnes abbort og det noe jeg er STERKT imot så lenge det ikke foreligge EN god nok grunn og det skal faen meg være god.

 

Tilbake til torsdagens hendelsen. Jeg var på min første ultralyd. Noe så fantastisk og ligge å se barne bevege seg, høre hjerteslagene og få forklart alt mulig. Kjønnet har jeg også fått vite og det er superbra. Ble på noen måte ikke skuffa. Kan heller ikke bli skuffa. Gutt eller jente blir det uansett og ut skal det. Min lille kjære søte baby har det helt fantastisk i min mage. Følelsen fra torsdagen er der enda og den kan jeg leve på lenge. Alle inntrykkene skal settes på plass. Har også begynt å handle inn smått til barnevarnerommet og få det på plass.

Dette skal jeg og baby klare helt alene. Jeg er så stolt av meg selv og det UTEN en tåpelig barnefar.

 

Et sjokk og bli gravid å bli aleine mor

Jeg fant ut rett etter påsken i år at jeg var gravid og da var jeg to måneder på vei. Jeg ante fred og ingen fare, mensen var plutselig forsinka og den er aldr forsinka. Syklusen min har alltid vært stabil og jeg tenkte ” det er lenge siden jeg har hatt sex.” Jeg gikk 5 dager på over tid, men tenkte bare at det kunne være stress og alt annet en at jeg var gravid som gjorde at mensen var forsinket. Jeg husker så godt jeg dro på butikken for å kjøpe en gravid test. En stor skrekk satt i meg for jeg planlagte for hvordan jeg skulle putte den testen som lyste opp ved kassen og ned på bånnet. Jeg gikk igjennom butikken  for å se at det ikke var noen jeg kjente. Jeg handlet ekstra varer for at den skulle blande seg med varene i kassen og ikke være synlig. Jeg tenkte: “ser noen meg nå, så kommer det spørsmål.” Jeg klarte butikken med stil og hjertebank.

Jeg sov ikke godt den natten. Dagen etter så tok jeg og testet med morgen urinen, som det skal gjøres. Jeg var kjempe stressa. Var denne positiv som ville ikke faren bli så fornøyd. Jeg var ikke sammen med faren en gang. Kun datet og holdt på litt. Fant ut at vi ikke passet sammen. Jeg har gått på pillene, men alltid stoppet opp så jeg får mensen. Jeg hadde glemt de få ganger og tenkte at det er vell ikke så lite som skal til for å bli gravid. Minuttene var lange og det var tidlig på morgen. Kø 07.30 ca.

Etter få lange minutter, så snudde jeg testen. De lyste bare en rød sterk strek og tenkte at jeg hadde kjempe flaks. Den lykke  for kort. Et minutt senere var det plutselig to sterke rød streker på tesyen. Jeg fikk panikk og kontaktet ei venninne. Jeg ringte legen og fikk tine på dagen. Var så stressa at jeg ikke viste hvor jeg skulle gjøre av meg. Tok en blodprøve og en ny urin prøve oss legen. Urin prøven lyste positivt. Husker hun dama på labben sa: “Denne er positiv. Hva gjør du nå?” Det var et spørsmål jeg ikke viste hvordan jeg skulle svare på.

Påsken var lang og tankene svirret. Jeg fikk mye råd og anbefalinger om hva jeg ikke burde gjøre, hva jeg burde gjøre og hva jeg gjorde med barnefaren. Jeg kunne ikke si det til han med en gang. Jeg måtte finne ut en aav ting selv for jeg viste hvordan reaksjonen hans kom til å bli og jeg hadde rett.

Dro til legen etter påsken og fikk henvisning til ultralyd. Pratet godt med han om veien videre. Ikke at jeg ble så mye klokere for var mye informasjon på en gang og jeg følte jeg fortsatt var i sjokk. Klarte ikke få med meg halvparten.

Nå jeg jeg 17 uker på vei og klumpen i magen vokser. Klærne krymper og barne faren vil ikke ha kontakt eller respondere på mine meldinger. Jeg har begynt å gjøre i stand barne rommet. Få som er enig med meg at barne burde sovet på eget rom. Skal love at disse ukene har jeg har fått nye råd om hva jeg burde gjøre , hva som er best og hva som ikke er lurt. Jeg tenker at det er individuelt fra mor og barn. Jeg blir litt irritert når andre skal “bestemme” om hvordan det skal være.

Jeg snakker ikke så mye om svangerskapet for det er ikke så mye og prate om. Det går faktisk av seg selv og ungen kommer i desember. Dette er min måte og håndtere situasjonen på alene.

 

Den uken her skal jeg på ultralyd og det blir spennende. Gruer og gleder meg. Noen som har erfaringer å dele med meg?