Graviditet skal være en positiv opplevelse

Husker første ultralyden for omtrent en måned siden. Barnet var fint og lå fint til. Jeg fikk forklart godt av jordmor ulike kroppsdelene og hva vi så på ultralyden. Hun forklarte at vi så høyre og venstre hjerne halvdel, hode, bryst, mage, bein og armer. Så tilogmed magesekken i magen og fikk at jeg venter en lite. Jeg var kjempe glad, men jordmor fant ikke hele anatomien til hjertet, så hun ville ta en grundigere kontroll på neste ultralyd. Mellom tiden var jeg innom jordmor på helsestasjon og fikk en positiv samtale der også.

På Torsdag var jeg på ny ultralyd og denne er brent fast i minnet. Det var her jordmor ikke fant hele anatomien til hjertet og kontaktet rikshospitalet for at jeg barnet skulle få en bedre undersøkelse der. Hun ringte inn mens jeg var og tårene trillet. Jeg visste ikke hva jeg hadde i ventet før jeg kom på riksen. Hadde ingen anelse. Jeg gråt og gråt, klarte ikke å jobbe resten av dagen.
Plutselig ringte det et nummer fra Oslo ( tar aldri ukjent nummer, men nå måtte jeg), og det var riksen som ringte og ville ha meg dit allerede fredag som var dagen etter.

Den dagen var tung og tøff. Jeg grublet masse og sov lite natt til fredag. La meg på sofaen for å se på tv til jeg sovnet.

Fredag kl 06.45 dro jeg og mamma innover. Jeg ville ikke dra alene tilfelle resultatene ble negative og masse tanker. Jeg hadde time kl 09.00. Turen riksen var sånn middels lang og prøve hardt å fokusere på noe annet. Å finne frem var ikke noe problem verken på veien eller inne på riksen. Jeg gikk opp og meldte meg i skranken. Fikk papirer og fylle ut. Jeg gjorde det før jeg skulle inn til timen. Etter jeg hadde fylt ut timen hadde jeg ca 30 minutter før timen startet. Tiden gikk sakte. Hva skulle jordmor finne. Var bare forberedt på at det kunne være en hjertefeil. Navnet mitt ble plutselig ropt opp. Jordmor var klar for meg og hun forklarte meg hva som skulle skje. At hjertet skulle sjekkes og barnelegen skulle se på tv. Etter å ha ligget å sett på barnet mitt i magen lenge og hun og legen hadde studert barnet lenge var vi endelig ferdig.

Jeg satte meg i stolen ved pulten og legen satte seg. Han fant frem et papir, startet og tegne mens han forklarte. Barnet hadde en hjerte feil. Hjerte mitt dunket. Han forklarte og forklarte. Hun måtte oppereres 1-2 ganger etter fødsel. Lenge sa det var ikke noe problem og han anbefalte meg å få føde på riksen. Det var fint tenkte jeg. Da er vi begge to i trygge hender selv om det er små tøft og sende mitt lille spebarn inn på opereasjons stua. Men leger idag er så flinke tenkte jeg at det går fint og var positiv til at det endelig hadde blitt funnet ut noe. Han var ikke ferdig der. Husker ordene hans så godt etter han var ferdig med hjerte feilen: “Jeg er ikke ferdig enda, det er noe mere.” Jeg ble skeptisk, små redd, nervøs og tenke hva skjer nå. Barnet mitt kan han en kromosom feil. Kromosom 22q11 og det var ikke veldig bra. Han for klarte litt rundt det og jeg knakk sammen i tårer. Det var ikke dette jeg ønsket. Jeg ønsker meg et friskt barn som alle andre mødre ønsker seg når de går gravide. Jeg var så glad mamma var med så jeg ikke glemte noe informasjon og at hun husket alt. For jeg blokkerte etter den kromosomfeil i tillegg til hjertefeil. Det kan virkelig ikke være mulig. Det hele endte med at jeg avslutta turen på riksen med fostervannsprøve som jeg får svar på om 14 dager ( noe jeg mener er for lenge i 2019), men er veldig bra de klarer å finne ut av ting med den prøven.

 

Vi som går gravide håper på et velfungerende svangerskap. Positive opplevelser og tenker ikke på at noe kan skje og noe negativt kan oppstå. Laster ned positive apper og leser ulike ting om svangerskapet. Libero og pampers kan man lese masse og står aldri noe direkte om komplikasjoner. Du leser om barnets utvikling og får råd. Det er aldri noe som kan gi et uverdig liv.

Komplikasjons temaene er så skjermet og bortgjemt, enda det er mer “normalt”, men aldri snakket om. Det en gang en sjelden historie sånn som jeg deler nå. Det bare blusses opp for fint og flott et svangerskap er. Alle sier  “Å, du må nyte det og skape gledet over det.” Er det verdt å gjøre det før man er sikker med ungen med armene sine. Gleder man seg for mye, så blir man gjerne skuffet og bedre å faktisk bli positivt overasket. Hadde vi vært mer åpne ( noe jeg skjønner er vanskelig), så hadde det vært mer åpenlyst og andre hadde tørt å dele sine gråtende historier med andre. Jeg skjønner på mange måter at det er skjerma for å ikke skremme andre, men det er virkeligheten.

Jeg vet med nøyaktighet hva jeg skal gjøre om forskervannprøven sier hun har kromosom feil, for da har hun kromosomfeil med hjertefeil og ikke rein hjertefeil.