Isolert i sitt eget liv

Jeg føler meg elendig, håpløs og motløs, samtidig som jeg prøver å takle min hverdag. Hver eneste kveld planlegger jeg dagen mini til punkt og prikke. Før var jeg en veldig spontan person. Jeg kunne gjøre ting med en gang. Kanskje jeg bare trengte tid på å ordne meg litt eller bare gjør ferdig det jeg drev med. Når føler jeg meg egentlig bare isolert i min egen verden. Alle skal ha meg hit og dit, og alle blir grinete og sure når det ikke skjer. Jeg føler at jeg ikke strekker til i alt jeg ønsker. Eneste jeg ønsker er å slappe eller sove, når dagen er omme eller fri helgen ringer seg velkommen inn.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker, følelser. Jeg bare gjør ting. Jeg føler meg litt likegyldig, samtidig som jeg vil være empatisk. Alt føles ut som to poler som ikke passer sammen.

Jeg har lært å takle min hverdag på min måte. Jeg bruker trening og fysisk og aktivitet som hjelpemiddel i min hverdag. Jeg kan meg hånden på hjerte og ærlig si at jeg blir deprimert og tiltaksløs om jeg ikke trenger. Jeg føler meg slapp, kan gråte oftere, kan bli fortere sint. Nå er jeg mer glad og gir faen ikke hva alle tenker og mener om meg.

Jeg er nå snart 28 år, og innsett at jeg nesten er voksen. Bare nesten. Livet mitt har vært mye oppturer og nedturer, men jeg angrer ikke på en dritt av det jeg har gjort. Hvorfor skal jeg andre? Har fått en livserfaring rikere og gjør ikke det igjen. Jeg har levd et uten for boksen eller a4 liv. Kall det hva du vil. Jeg angrer ikke på noe som helst. Det er enda to år igjen til jeg fyller 30 og det er bra, men bare se på tallet. Det er jo ganske stort og skremmende. Tenker jeg stopper 29 år og ikke blir eldre, så kan jeg leve tyve årene litt lenger. Eller kanskje det er på tide og akseptere at jeg blir tretti en gang jeg også. Nå vil jeg bare gjøre pliktene min som jeg MÅ gjøre, resten av livet skal jeg leve som aldri før. Skal jeg gjøre det jeg selv vil og drite i alle andre. De får henge seg på om de ønsker det, men da trenger de ikke bli sure for er ikke alle som skjønner mitt liv.

Jeg skal ikke sutre og klage., men det er ingen og da mener jeg ingen som kjenner min historie godt nok. Ikke en gang min nærmeste kjenner min historie 100%.

Min hverdag består av turnus arbeid, deltid studie, trening. Jeg prøver å prioritere venner og familie så godt jeg bare kan. Alle kan ikke få en del av kaken. På en eller annen måte vil alltid noen føle seg sviktet og dolket i ryggen. Noen forlater meg fordi de ikke takler den jeg. De får være demmes problem. Kan ikke tvinge eller stoppe noe. Orker virkelig ikke legge meg flat hver enste gang og kysse demes tær og be. Makter jeg ikke lenger.

Jeg jobber hverdag med selv for å lære og kjenne meg selv og mine følelser. Dette er noe jeg ikke føler jeg gjør på nåværende tidspunkt.

 

Først må jeg dele min historie

Jeg er livredd for det jeg nå skal skrive. 

Jeg er livredd for å dele for mye og bli dømt. 

jeg er liv redd for alt, når jeg skal skrive dette og dele med dere. 

Jeg tenker uansett… 

 

Det er viktig å få frem psykisk helse. Fremme deg i dagens lys. Det er forsatt et tema som er veldig skjerma og skamfullt. Det er en skandale for mange og en skam. Vi kan ikke gå ut i verden og rope hva man lider av. Jeg kan med hånden på hjerte ærlig og redelig si at jeg har noe som heter Agora fobi. Det er ikke noe farlig, men jeg takler ikke store folke mengder som butikken og føler meg ubekvem når jeg må gi en sted for alle begynner å stirrer. Jeg har hatt det før og det har sikkert bare ulmet under huden. I høst fikk jeg tilbakefall etter 7-8 år. Det vil jeg påstå er ganske bra. Jeg går selvsagt til behandling hos psykolog, og jeg jobber med meg selv hver enste dag, 24 timer i døgnet. For vi er et 24 timers menneske. Uansett, når på døgnet så jobber kroppen. På de aller verste dagene mine må jeg ha med noen på butikken og jeg må ha med noe hit og dit. Det er ganske vondt, men samtidig skal jeg ikke gjøre det fordi jeg trenger å kunne ta utfordringene alene. Nå tenker, at herregud sitter jeg å forteller dette her til alle som leser et sted i Norge. Ærligheten og det å være åpen om meg selv kommer jeg lengst med.

Ved å dele sitt sinn, åpne sitt hjerte og følelser så vil andre forstå deg mer og de respekterer deg mer. Jeg er mye bedre idag, en hva jeg var i september for da buret jeg meg selv inne i 1-2 uker foran tv, gardinene stengte for dagslyset, jeg ordnet meg ikke, gikk i pysjen/jogge buksen, enste lyset var tv og dyna på sofaen. Jeg raste ned mange kilo på kort tid, selv om jeg spiste. Jeg sluttet og trene og muskelmassen sank. Bare tanken på å reise på treningssenter gav meg klump i mange og jeg taklet det ikke. Jeg tok så vidt telefonen og svare så vidt på meldinger. Jeg var skjelven, hjerte bank og klam hele tiden. Når jeg endelig kom meg ut av denne lange dørstokk milen, så var jeg takknemlig for det. Det å gå på butikken så ble jeg klam, jeg ristet i kroppen, hjerte banket og glapp nesten matvarene ut av hånden. Jeg ville bare rømme. Idag har jeg en ny verden og tilbake på bena og tilbake i jobb for over måned siden.

 

Tilbake til tema psykisk helse som fremmes ut i dagens lys. Vi lever tross alt i 2019 og jeg blir så fryktelig forbanna at alt skal pakkes inn. Det er så mye psykiatri særlig blant ungdom og det ender med døden for mange dessverre. Den døds tabellen må minimeres, de må få hjelp og de trenger det.

 

Selv om temaet trenger å fremme lyset, så er også et missbrukt tema. Det er veldig å enkelt å dra til legen og si at man er utbrent, har de og de symptomene som man kanskje er googlet og få en sykemelding bare fordi man ikke gidder å jobbe eller noe. Denne gruppen mennesker provoserer meg. De utnytter systemet og tilslutt er de på nav eller vært sykemeldt i 6 måneder og hva da, da er de tilbake i jobb å fått seg en liten “ferie.” Psykisk helse må fremmes på en positiv måte og ting kan endres. Det handler bare om å få hjelp, ta tak i deg selv, vilje styrke og mot. Det er ikke noe som kommer svevende på en rosa sky og kan ordnes pronto.