DET FØLELS SOM WALKING DEAD

God formiddag, fine du.

Det er lørdag, men følelse som søndag og det har det i grunn gjort lenge. Egentlig helst siden det ble lock down. Gatene er stille og butikkene er stengt. Møter virkelig ikke mange mennesker eller biler nå om dagen.
Var innom stortorvet igår for jeg skulle innom apoteket og hentet noe som jeg hadde klar gjort på forhånd for å unngå og være der for lenge. Da måtte jeg innom senteret. Kjører til byen, parkerer uten for å går inn.
Så et menneske langt nede i gangen der. På høyre siden gikk jeg forbi 3 butikker med gitter. Stengt på grunna av viruset. Jeg lot meg kikket ned forbi rulletrappen der og var kunne jeg se 2 butikker med gitter og den ene hadde gult bånd rundt seg. Eneste jeg kunne se der nede var en eldre dame med rullator som var ute å spaserte på det mørke senteret.

Jeg gikk om sider inn på apoteket. På utsiden hadde de hengt opp to lapper. Den ene stod det “inn her” og på den andre stod det “ut her”. Jeg ser plexi glass mellom betjeningen og kunden.
Jeg gikk bort til damen i disken, og sa jeg skulle hente medisiner. Hun gikk å hentet de. Rart og merkelig å prate mellom et plexi glass, men full forståelse for det. Det var en liten glippe eller sprekk mellom glasset og disken. Under der kom posen min, et ark og en penn. Jeg måtte signere for utlevering.

Det er en litt spesiell og merkelig følelse om dagen som jeg ikke helt klarer å beskrive. Føles så uvirkelig alt dette her. På butikkene og har de merket gulvet med en meters avstand mellom betjeningen og kunden. Så tenker jeg på meg selv som er helsearbeider og står tett oppi alt hele tiden. Tett oppi mennesket, prosedyrer for stell, mat, medisiner, måltider, håndtering av utstyr og smitte om trent daglig.

Jeg tenker på alle redde barn og ungdom idag. Alle eldre mennesker mennesker som er redde for å for gå ut nå.

I tillegg føler jeg at venner og familie skygger banene unna hverandre om dagen. Føler at ingen eksisterer om dagen og ingen vil finne på noe fordi det er så høy risiko for smitte. Blir litt ensom i disse dager.

Men en liten oppfordring og det er egentlig å prøve og leve som normalt. Kom seg ut i skog og mark. Vi kan bli depressive av å bare sitte inne.

Så vi får bare smile, ha det gøy og nyte dagene så godt vi kan.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg