En sterk fødsels historie, som ingen kan kan forestille seg.

Vi skal ikke spøke med ordet fødsel. En fødsel er smertefullt og langvarig. Jeg vil dele min fødsels historie fordi den er ganske spesiell og uvanlig, og det med tanke på at jeg valgte å avslutte svangerskapet i uke 21 + 6 for barnets beste.

Husker jeg kom til riksen en mandag for å snakke med nemnda. Det var en tåre våt samtale. Klarte ikke si noe, så mamma måtte prate. Hun var den som holdt hodet over vannet. Etter jeg hadde pratet med nemnda kom jordmor og hentet meg. Jeg ble tatt med inn på et rom og skulle få en tablett jeg skulle svelge som skulle sette i gang fødselen. Jeg var ganske bestemt på at når jeg fikk den tabletten, så skulle jeg ta den uten å tenke, men slik gikk det ikke. For jeg viste at når jeg svelget den, så var alt over.
Jeg snakket lenge med jordmor og fikk bruke tiden min. Hun spurte flere ganger “er du klar?”

Jeg svelget tabletten, fikk beskjed om å komme tilbake onsdag klokken 08.00. Jeg sov nesten ikke på de to nettene. Tirsdag hadde barnet sluttet å små sparke på kveldene. Da skjønte jeg at nå er det over. Jeg gruet meg til å føde mitt dødfødte barn, som var trygg og god å i magen. Lille prinsessa, som aldri hadde møtt eller aldri skulle få lære å kjenne, skulle få sitt siste hvile sted. Hun var som en ål i magen, fordi hun var veldig aktiv på de første ultralydene, men den siste jeg hadde på riksen så var hun ikke like aktiv. Hun levde kun på meg.

Når jeg kom på riksen den onsdagen, så fikk jeg tildelt et rom. Jeg fikk skjorte og snakket med jordmor så fortale meg gangen i det.

Jeg skulle få noe tabletter i skjeden to ganger med noen timers mellomrom for å sette i gang fødselen. Jeg skulle få smertestillende, men jeg ville uansett komme til en punkt hvor jeg kjente smertene uansett. Jeg tenkte at det kan ikke være mulig om jeg får smertestillende for å komme meg gjennom fødselen.

Jeg ble satt i gang rundt klokken 9. Da fikk jeg tabletter i skjeden og en smertestillende for å forebygge. Klokken 10 var riene allerede i gang. Jordmor ble overasket at det gikk så fort. Smertene begynte å komme og kvalmen. Jeg begynte å kaste opp og klarte ikke å holde på noe jeg fikk i meg. Jeg prøvde alle mulige stillinger og slappe av på, men uten hell. Noen timer senere, så skulle jeg få en ny runde med tabletter som jeg skulle svelge. Det kom bare opp igjen. Så jordmor måtte sette de i skjeden.

Gjennom timene frem til 16.30, Hvor Emma hadde kommet til verden, så hadde de satt inn veneflod, gitt noen runder med smertestillende, muskel avslappende og kvalme stillende. Ingenting hadde hjalp. Smertene var så intense. Fra klokken 14 ca vurderte de epidural, men de ville avvente litt med å se. Når jordmor nummer 2 kom på vakt, så kom hun for å se til meg. Hun var bare inne noen få minutter og gikk ut for å bestille epidural før det var for sent. Hun kom tilbake og sa det tok en 20 minutter før jeg fikk den. Husker jeg sa “det har ikke jeg tid til.”

Jeg hadde så vondt.

Når de skulle sette epiduralen, så måtte jordmor stå å puste med meg, og holde meg så jeg satt stille. Jeg kjente barnet var på vei ned for å feste seg, press riene hadde faktisk startet og der skulle jeg sitte helt stille for få den i ryggen. Jeg ville helst bare bevege meg og ligge på alle på fire for det var det som hjalp. Når epiduralen var satt, så la jeg med ned. Kjente jeg ble døsig og kroppen slappet av litt mer. Lå vell 15-20 minutter og kroppen slappet fullstendig av. Så satte det i gang igjen. Det kjentes skikkelig ut som jeg måtte på toalettet. Jeg fikk lov til det.

Jeg kommer inn på badet og der gikk vannet.  Splætt, utover hele gulvet. “Der gikk vannet, sa jeg.”

Jordmor la et puss beger i toalettet fordi hun viste barnet kom, men jeg trodde jeg bare måtte på toalettet. Når jeg satte meg, måtte jeg presse. Jordmor, sa at det bare var å presse. Det var helt greit. Det var et press, så kjente jeg noe som kom ut av vaginaen. Jeg reiste meg opp etter beskjed jordmor og hun sa at barnet hadde kommet. Hun spurte om jeg ikke kunne sette meg, og prøve å presse ut morkaken, for om jeg ikke klarte det måtte hun inn å skrape den ut. Jeg presset og der kom hele morkaken.  Jeg sa til jordmor at jeg ikke ønsket å se barnet. Jeg fikk reise meg opp og fikk et bind, så jeg kunne gå ut i sengen.

Mamma var igjen der inne og var med å vasket lille Emma. Hun var helt nydelig lå godt i puss begeret.

Jordmor kom ut med henne i håndkle og la henne på fanget mitt. Det var var som å se en mini meg. Hun lå der så fredfullt og jeg kunne se hun hadde det bra. Hun var perfekt. Huden var små klissete, søte små hender og føtter. Lange bein og midt i fjeset en liten søt nese. Jeg kledde på barnet mitt, jeg fikk ta fotavtrykk og hånd avtrykk. Jeg fikk ha tiden jeg trengte med barnet mitt før hun forlot rommet og aldri se henne igjen. Jeg fikk tilbudet om å se henne så ofte jeg ville, ha henne på rommet i en kjølebag, men jeg takket nei. Jeg vill ikke ha de kalde minnene, men huske hennes som varm. Hun var på føden, så lenge jeg var der.

Hjemreisen dagen etter på var grusom. Jeg skulle dra hjem tomhendt. Jeg skulle forlate mitt eget barn, selv om barnet var dødfødt, men uansett. Det var en grusom opplevelse. Det kan jeg dessverre ikke beskrive godt nok om du ikke har opplevd det selv.

 

 

 

Jeg vill takke rikshospitalet for at de har fantastiske jordmødre, som er så sterke og hjelper deg gjennom en fødsel. De er spesielle der inne og er med deg nesten hele veien.

 

 

Ta vare på hverandre. Vet aldri når det er for sent. 

 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg