Isolert i sitt eget liv

Jeg føler meg elendig, håpløs og motløs, samtidig som jeg prøver å takle min hverdag. Hver eneste kveld planlegger jeg dagen mini til punkt og prikke. Før var jeg en veldig spontan person. Jeg kunne gjøre ting med en gang. Kanskje jeg bare trengte tid på å ordne meg litt eller bare gjør ferdig det jeg drev med. Når føler jeg meg egentlig bare isolert i min egen verden. Alle skal ha meg hit og dit, og alle blir grinete og sure når det ikke skjer. Jeg føler at jeg ikke strekker til i alt jeg ønsker. Eneste jeg ønsker er å slappe eller sove, når dagen er omme eller fri helgen ringer seg velkommen inn.

Jeg vet egentlig ikke hva jeg tenker, følelser. Jeg bare gjør ting. Jeg føler meg litt likegyldig, samtidig som jeg vil være empatisk. Alt føles ut som to poler som ikke passer sammen.

Jeg har lært å takle min hverdag på min måte. Jeg bruker trening og fysisk og aktivitet som hjelpemiddel i min hverdag. Jeg kan meg hånden på hjerte og ærlig si at jeg blir deprimert og tiltaksløs om jeg ikke trenger. Jeg føler meg slapp, kan gråte oftere, kan bli fortere sint. Nå er jeg mer glad og gir faen ikke hva alle tenker og mener om meg.

Jeg er nå snart 28 år, og innsett at jeg nesten er voksen. Bare nesten. Livet mitt har vært mye oppturer og nedturer, men jeg angrer ikke på en dritt av det jeg har gjort. Hvorfor skal jeg andre? Har fått en livserfaring rikere og gjør ikke det igjen. Jeg har levd et uten for boksen eller a4 liv. Kall det hva du vil. Jeg angrer ikke på noe som helst. Det er enda to år igjen til jeg fyller 30 og det er bra, men bare se på tallet. Det er jo ganske stort og skremmende. Tenker jeg stopper 29 år og ikke blir eldre, så kan jeg leve tyve årene litt lenger. Eller kanskje det er på tide og akseptere at jeg blir tretti en gang jeg også. Nå vil jeg bare gjøre pliktene min som jeg MÅ gjøre, resten av livet skal jeg leve som aldri før. Skal jeg gjøre det jeg selv vil og drite i alle andre. De får henge seg på om de ønsker det, men da trenger de ikke bli sure for er ikke alle som skjønner mitt liv.

Jeg skal ikke sutre og klage., men det er ingen og da mener jeg ingen som kjenner min historie godt nok. Ikke en gang min nærmeste kjenner min historie 100%.

Min hverdag består av turnus arbeid, deltid studie, trening. Jeg prøver å prioritere venner og familie så godt jeg bare kan. Alle kan ikke få en del av kaken. På en eller annen måte vil alltid noen føle seg sviktet og dolket i ryggen. Noen forlater meg fordi de ikke takler den jeg. De får være demmes problem. Kan ikke tvinge eller stoppe noe. Orker virkelig ikke legge meg flat hver enste gang og kysse demes tær og be. Makter jeg ikke lenger.

Jeg jobber hverdag med selv for å lære og kjenne meg selv og mine følelser. Dette er noe jeg ikke føler jeg gjør på nåværende tidspunkt.

 

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg